chai og paris-kjolen

måndagskveld. eg skriv novelle om fred thomsen. han har ei veldig uheldig skjebne, stakkars fred. eg skulle ønska eg kunne redda han frå seg sjølv. eg drikk chai og prøver å konsentrere meg. eg prøver å fotografere nye pariskjolen min så de får sjå korleis den faktisk ser ut, men det mislykkast kvar gong.



<3 bengal spice + honning + lettmelk.

kommentarar:

du er søt

lettmjølk, takk.

mjølka blir forvandla til skyer i teen din.

åhåhåh, den kjolen så fiiin ut.

eg fekk eit særs fint inntrykk av kjolen så eg trur ikkje biletet var mislukka om du meinte det. det hadde ikkje vore nausynt å sei at kjolen var frå paris ei gong, det ser ein jo! om avis og briller: avisa er sjeldan med på frukost, den må eg jo to etasjar ned og ut og henta... briller er intenst kult, eg forstår ikkje korleis eg greidde meg utan i 20 år. men om synet mitt held fram med å verta dårlegare i same tempo som no, er eg blind før eg er 35. hjelp.

Fine melken fine kjolen fine mariellen

så fin kjole, hvor i paris er den kjøpt?

stakars fred thomsen. får jeg lese den en dag?

I like the dress :)

liker bildene dine :)

Kule kaffe-bilder :)

Åååh, det er så fascinerande å sjå på melk i kaffi. (eller melk i alt anna som er mørkt. eller farge i vatn. ja, du skjønar)

jeg elsker kjolen din, tror du den vil gifte seg med meg? litt?

du er uhyre søt og fascinerende. ta det som et kompliment :)

Kan du ikke legge ut novellen du skriver? Jeg skrev en i går, er så morsomt å skrive! DET FORBLIR ULØSTKriminalnovelle av June H. Sundet, 2MK3.En lignende situasjon som jeg var i nå opplevde jeg for tre år tilbake også. En dag som jeg aldri vil glemme. Jeg er kald i kroppen, kjenner ubehag i det jeg tørker svetten i pannen, det føles som oppkast nærmer seg halsen min. "Er jeg på veg til å bli syk?" tenkte jeg, siden jeg kaldsvetter og er kvalm. Jeg ser ut vinduene og får tankene mine over til noe annet. Høsten begynner virkelig å nærme seg vinteren, jeg kan kjenne den sterke vinden gå gjennom de små sprekkene i vinduskanten. I det jeg hører banking av grener som slår i vinduet. Pennen glir raskt over arket, selv om skriften er blitt noe utydelig. Ordene strømmer på og en side er skrevet på få minutter. Siste kapittelet i den tredje boken min er snart ferdig skrevet. Regnet høljer ned takrennene i Svend Foyns gate 19, det eneste huset i gaten som er skjult bak en tett, liten skog. På utsiden kan vel folk tro at ingen kan bo der, men inne er det en koslig atmosfære som får deg til å føle deg tilbake på 60-tallet."Jeg har slikt å gjøre når jeg er alene", sier jeg stille for meg selv i det blikket mitt går over til alle stearinlysene som er tent i den gamle stuen. Det å skrive får ut mine indre følelser som forteller hvordan alt har vært for meg i det siste. Kvelden er nesten litt mystisk. Jeg tar opp en konkylie som jeg fikk av mannen min samme året som han døde, jeg legger den til øret og hører en rolig bølgebrus fra Adriaterhavet. Fritiden min går ikke til noe annet enn å skrive bøker, lese og stelle med alt i huset. Jeg vil bevare alt slik det var da mine foreldre bodde her, i tillegg til at jeg arbeider med å ta vare på alle minnene som jeg har fra da Oscar levde. Han var jo alt for meg, og det at han reiste bort så undrende og brått gjør bare de dårlige følelsene verre.Jeg var søvnig og sliten i det jeg la hodet på alt papirarbeidet. De blonde krøllene dekte de røde leppene og den myke huden som enda ikke hadde antydninger til alderdom. Øynene var forsiktig lukket i det noen tårer presset seg frem. Plutselig kommer en skjærende lyd inn i ørene mine. Jeg skvatt til og skjønte ikke hvem det kunne være. Ingen har jo ringt på døren siden en gammel mann var her for fem måneder siden, han skulle selge noen maleri for å samle inn penger til sine to blinde barn. Jeg har heller ikke kontakt med noen, sett bort fra søsteren min som bor i Sverige. Vi tar en telefon til hverandre en gang i uka. Noen vil tenke at det hører ensomt ut, men jeg er blitt vant til dette nå.Jeg går sakte mot døren. Krøllene mine tar så vidt i skuldrene i det jeg ser ned på tåneglene som har blitt lakket lilla. Jeg skjønner ikke hvem som kan ringe på så sent om kvelden. Jeg tar i dørhandtaket for å åpne, den skjærende lyden av ringerklokken kommer igjen og pulsen stiger. Jeg venter noen sekund, før jeg åpner forsiktig. Jeg blir blendet av lyset fra en bil. Jeg myser i det jeg skimter en eldre kvinne med en ung herre ved siden av seg. "God aften" sier kvinnen i det hun tar noen skritt som nærmer seg. Skyggene er centimeter i fra meg, før herren spør meg "Det er du som er Lillian Wang?". "Ja", svarer jeg etter å ha studert personene nærmere. Det var jo meg, så jeg kunne vel ikke holde det skjult. "Vi vil gjerne komme inn å slå av en prat", legger damen til i det hun tar i døren. Jeg svarte ikke, bare gikk lengre inn i gangen og de to ukjente kom etter meg.Jeg tok på meg brillene, og jeg satt der som et spørsmålstegn. Jeg kunne se personene bedre. Herren var høg, ganske pen med tykt hår og grove øyenbryn. Han var slank, men samtidig velbygd. Den grå dressen han hadde på seg så nystrøket og ren ut. Kvinnen kunne se 20 år eldre ut enn meg, litt kraftig og så ut til å ha utenlandsk opprinnelse. De kastanjebrune øynene så lenge på herren, han var nok sønnen hennes kom jeg frem til.De presenterte seg som Ellinor Christiansen og Olav Christiansen, de jobbet som etterforskere begge to. Spørsmålene de stilte meg var vanskelig å svare på, det var som om de kjente min avdøde mann. Jeg var usikker, men etter litt fikk jeg presset noen ord ut av meg, "Hvordan kjenner dere min, Oscar?". Herren og den eldre damen ser en stund på hverandre, "Så du har ikke hørt om oss?" Jeg rynker pannen og ser alvorlig på de, i det jeg rister på hodet. "Vil du ta det på politistasjonen eller her?", sier Olav. Jeg skulle til å svare, men blir avbrytt av Ellinor som sier at det er vel like greit å reise til politistasjonen. Jeg følger på. Setter meg i baksetet i bilen og håper på at det er personer jeg kan stole på. Vi nærmer oss sentrum av Tønsberg, og jeg tror vi er på rett veg til politistasjonen. Ellinor stopper bilen på en bussholdeplass. "Vi går resten", sier hun bestemt. De kjente tydeligvis til politiet, siden politimesteren sto ved inngangen og ventet på oss. Vi følger på han og blir ført inn på et rom, en mann i 50 årene sitter der fra før, han drar stolen brått fra bordet og reiser seg i det han går mot Ellinor. Politiet fikk avbrutt det hele og setter handjernet på denne mannen som er ustelt. Det ser ikke ut til at han har vasket seg på flere måneder, heller ikke skiftet klær på en lang stund. Han skjønner at han ikke har noen mulighet til å angripe Ellinor, så han synker ned i stolen og vi kan se at han føler seg fortapt.Olav setter seg rolig ned og ser bekymringsfult på meg, før han sier, "Hvordan jeg skal fortelle det her, vet jeg ikke. Du burde ha visst det for lenge siden. Jeg har ikke skjønt hvorfor Oscar ikke ville fortelle deg det, men han var nok så glad i deg at han var redd for å miste deg. Sannheten kommer for en dag og nå må den frem, jeg er sønnen til Oscar." Jeg får ikke frem noe, kanskje ikke så rart. Det hadde vært bedre for meg og ikke visst dette.

Jeg knekker sammen og hulker for meg selv, "Hvorfor skal akkurat jeg oppleve alt dette?" tenker jeg og tar blikket opp når jeg hører politiet rope "Stopp, Ellinor!" og springer mot for å stanse henne. Det blir forsent, Ellinor sier automatisk med revolveren fremfor seg, "Synd du tok fra meg Oscar" og trekker av.

Fin kjole:) Søte bilder

Det er ein nydeleg kjole. <3

Eg vil òg ha Pariskjolar!Og eg er i skrivehumør, men får ikkje skrive noko fordi eg har timar heile tida, og når skulen er over kjem det humøret til å vere gonebabygone.

har du smakt/lagd orntlig chai? sånn at man knuser krydder osv selv? smaker så mye bedre enn ferdig blandet :Der nam nam!