om å få knagg på badet.

ein vinterdag for litt mindre enn fem år sidan: lilla evig langt hår, misfarga etter litt for mykje innsats, svarte klede, kåpe som var fire storleikar for stor. i ein bokhandel med ein med pianohender og hjartet mitt banka så hardt at eg kunne høyra det(sosial angst var på den tida ein stor faktor i livet mitt, og tanken på å sjå kassadama i augene var knusande og avskrekkande). me ventar, eg og han der fine(med glatt hår), på foreldrene hans som eg skal møta for første gang, eg har tusen ting spinnande i hovudet og klamme hender. dei kom og me håndhilste og i bilen heim snakka dei om søstra til han der fine, journalisten, og broren, kirurgen, og baki stod den nye pianokrakken til pianoet i stova som har minst fire meters takhøgde i huset som står på den enorme tomta til familien med det store navnet som er så kjent for alle eg kjente. dei snakka om grammatikk ved middagsbordet og las bøker eg ikkje forstod tittelen på. dei spurte meg om ting og eg svarte med einstavelsesord og eg tenkte at men herregud, her kjem eg aldri til å passa inn. aldri i livet.

&det tenkte eg lenge lenge heilt til eg våkna ut av ein koma av gjørme som eg hadde laga heilt sjølv(fordi det var det eg var vant til, å ikkje passa inn men alltid vera den som sparkar småstein aleine). for etter ei stund innser eg at dei er menneske, dei óg. ikkje på nokon måte bedre eller verre enn andre menneske, dei har vore små foster og små hjelpelause babyar, dei er brødre og fedre og sønner og bestefedre, og døtre og mødre og søstre og bestemødre og barnebarn, akkurat som eg er og skal bli. (for tenk kor fint det egentlig er, å få eit sett med ekstraforeldre og ein ekstrabestefar og ekstrasøsken og nokre små i tillegg) og da legg ein merke til personane bak dei skremmande laga som ein maler på kvarandre. for da er dei berre personar. personar som elskar og ler og sørger og gret. personar som ser på tv til to om natta og køyrer seg ville i byen og svir lauken til middag ein onsdag og har oversvømmelse på badet. dei har knaggar på badet heime hjå han der fine, knaggar som er akkurat like store som min. og dei er min familie.


about my new family(aka my boyfriends family).

kommentarar:

Nå blei jeg så rørt at jeg blei blank i øya og fjeset, fordi du er så fin og heldig og jeg er like heldig som du. God helg.

Og du; du er veldig modig!

vakkert som alltid :)

Du kunne muntret meg opp når som helst med de vakre tekstene dine.

Takk for at vi får se litt inn i livet ditt, Mariel.

ååå så fint du skriver, jeg blir alltid så glad av å lese bloggen din :))

for en fantastisk tekst! :-) herlig og det rører ved "hjartet"!

takk

Så fint skrevet! Jeg tror vi alle trenger en påminnelse innimellom om at vi alle kun er mennesker innimellom.

Du skriver så uendelig vakkert. Jeg venter på boka som du forhåpentligvis gir ut en gang. Den kommer til å være en skatt :)

For en nydelig blogg du har. Fortell mer om å være sammen med, og bo sammen med, en musiker! Jeg vet akkurat hvordan du har det, men du forklarer det på en så herlig måte!

har nyleg oppdaga bloggen din! no les eg han så ofte eg kjem på det. du skriv om fine ting. og tek gode, vakre bilete. du er rett og slett unikt flink til å formidle kjensler! du sett pris på ting som kanskje ikkje alle tenkjer over at det er fint å setje pris på. og det er så godt å sjå!(..at heile himmelen er blå)

jeg tror vi alle trenger en påminnelse på at vi alle kun er mennesker. ellers synes jeg du skriver om så fine ting!

Jaaa,takk for at du dele og gir så masse av deg sjøl, du herlige Mariell! eg håpe du oppleve å få lika masse tebake :)

Det er fint å leseat man ikke eralene om den der følelsen. Å være litt redd for mennesker man egentlig ikke har grunn til å frykte :) Du beskriver det så bra.

åh. det er så fint. no blei eg glad.

detta likte eg mariell, fin skrivemøte. suss

Fina!

Nydeleg skrive som vanleg. Eg likte spesielt godt metaforen om å male lag på kvarandre, for det gjer ein jo gjerne, og dei er alt for ofte skumle lag.

Det var nydelig skrevet, og virkelig noe å tenke på. Jeg får ofte et smil om munnen når jeg leser i bloggen din, det gjorde jeg også denne gangen. Jeg har fulgt med deg en stund nå, men dette er visst første gangen jeg legger igjen en kommentar. Hei!

Så vakkert du skriver.Jeg kjenner jeg blir helt på gråten.Takk for at du sender ut vakre,små bokstaver, som gjør hverdagene til et bedre sted å være.

jeg føler det akkurat sånn der. Og selv om det er gammeldags, og vi egentlig ikke har det systemet lenger, føler jeg meg så absolutt ikke fin nok, heller ikke rik nok. Han har stort hus og foreldre med millioner på konto, og jeg bor med bare mamma og har mildt sagt dårlig råd. Jeg tror ikke moren hans synes jeg er fin nok heller..