made in austria.

min nye cardigan er raud og grøn og blå og svart og kvit og har marihøneknappar og fine kantar rundt seg. kan ikkje de laga historiar om kven som eigde den før?



this is my new cardigan. i need to know who it has belonged to, can't you tell me a story about that?

kommentarar:

Den var søt :)

Så fin den var!

Det hadde vært fint egentlig, en vintagebutikk hvor man måtte levere en liten historie om plagget sammens med det. Det fikk jeg utrolig lyst til å gjøre! Bare synd jeg bor et sted hvor det aldri hadde slått igjennom. Jeg må nok flytte meget snart, hihi.

Varg: det finst det ganske mange av. :)

varg: det finnes i bergen ^____^

// Nå trodde jeg at jeg var litt kreativ og greier ):

Åå, så nydelig :)

den tilhørte en liten nisse, vel!

NRK2 KL.22:45: Retrokoner

"Britisk dokumentar. Vi finner alle en måte å takle stress på i det moderne samfunn. I denne filmen tar vi et skritt tilbake i tid for å møte fire kvinner som er desperate etter å bli gammeldagse husmødre og å leve som på 1950-tallet."

jeg tror den tilhørte ei ung jente med kort blondt hår og store blå øyne som alltid smiler. ei jente som bare vil alle alt godt i denne verden.

kjempefin var den forresten!

hun var alltid den som ventet til sist, som ventet på tur, som ikke snakket i munnen på andre, som var høflig, smilende, tok til takke med det minste kakestykket, som måtte stå i sisten. Og hun var tilfreds med det, i allefall utenpå. Dag etter dag gikk, og hun var den samme gamle, i allefall utenpå.

I morgen, tenkte hun.

I morgen.

en ung jente med store framtidutsikter. hun hadde spart for å komme seg på skriveskole, og derfor solgte hun genseren hun elsket så mye, men som hun ville at noen andre skulle oppleve gleden av å eie.

nå går hun på skriveskole. i sveits. hun skriver vakrest av alle.

snart har hun skrevet en liten bok. den handler om jenta med genseren.

vacker

Ho hadde vore så kald den dagen, måtte berre springe inn i ein butikk for å kjøpe noko varmt å kaste over skuldrene. Vårsola hadde titta fram, og fulgane kvitra. Men vinden, den forbaska vinden hadde pusta og bråka og ula heile månaden, Og ho lot seg lure kvar dag, av at sola var oppe, det såg jo varmt ut.

Nå stod ho i buttiken med genseren i handa, til å vere ein nødvendigheit så var den veldig fin. raud med fine border og fargerikt mønster. Ho visste at han likte at ho var fargerik. fordi ho likte det så godt sjølv,likte han det. ho smilte.

Seinare når ho kom heim, var huset så merkeleg,tomt, kaldt.

Ho ropte ut navnet hans, Men ingen svar kom attende. Ho kjente kulda krype opp i magen,og grøssa nedover ryggen. Noko var gale.

Mongen år etterpå rydda ho gjennom sakene sine frå det gamle huset. Då fann ho jakka som hu hadde kjøpt den dagen, berre brukt ein gong. Pakka vekk med det same, den minna ho berre om vonde ting. Ho tok den på og kjende minnene strøyme på. Ho lot dei komme, minnene og tårene.

Alle dei gode stundene som denne genseren kom forseint til, Alle dei gongene han hadde lagt sin eigen jakken om skuldrene hennar,som denne jakken ikkje fekk vere med på..

Ho tenkte at ein fargerik jakke som dette, er for fin til å vere trist. At den fortjente betre en som så. Så ho ville gje den ein ny heim.

Og kanskje nokon glade minner å bli ein del av.

Bestemorå te Elvis va så glad i Elvis at hu strikka ein cardigan i yndlingsfargane hans som va rød, grønn, blå, svart og kvit. Han fikk an når han fyllte ti år gammal, og blei kjempeglad. Han hadde aldri i sitt liv følt seg så glad over et plagg før. Men gleden blei fort drept. For på skolen blei han mobba. "Jenteklær" ropte de og lo. Derfor pakka han genseren i ein boks og gjømte den på loftet. Og mången år ittepå blei den satt på auksjon. Ingen ville ha den, ingen såg kor spesiell den va, derfor blei den låst ner i kjellaren på museet. Og der låg den fine fargerike genseren innelåst i mååååååången år! Heilt te ein mandags måren når vaskekonå kom for å gjør museet blankt og fint. Hu kom over ei eska som va åpen og som hadde ein lapp på seg kor det sto ingenting på. Hu kikka oppi og der låg den finaste genseren hu hadde sett. Hu tenkte med seg sjøl at no så fint bør kje ligga i ei eska! Så hu tok an med seg hjem for hu tenkte "denna kan eg gi te datterå mi". Men hu ville kje ha den. Hu va glad i svart. Og gikk kun i svart. Og hadde mørkt långt hår som skjulte øynene sine. Vaskekonå sko ønska hu konne gått med an, men den va altfor liten, så då va det bare ein ting å gjør, legg an ut på det glade internett! Og der låg an heilt te noen syns den va så vakkar at de måtte kjøpe an! Ka vaskekonå gjør nå det vett eg ikje, men eg tror hu har det kjempefint nå som hu vett at noen virkelig får bruk for genseren.

Jakka vart strikka i svart, kvitt og grått garn. Det svarte, kvite og grå garnet vart blått, grønt og raudt da ho song ein kjærleikssong til sin fineste. Den som eig jakka kan synge ein fin sang kvar dag. Slik vil fargene holde seg klare og vakre lenge. TRA LA LAAAAAAA:-D

Pauline bor på Sthanshaugen. En dag tar hun på seg den fine kjolen - den med rosene på og spaserer til Frelsesarmeen.

- Vær så god, sier hun og smiler blygt.

Ekspeditøren tar i mot og takker.

- En gang var det min favorittjakke.

- Å ja. Ja, takk skal du ha!

Damen går mot døren, snur seg rundt.

- Han synes jeg var så pen i den. Det er så fint å tenke på at en annen skal bli så pen også. Jeg har en ny penjakke nå.

Ekspeditøren er opptatt med en annen kunde. Et lite bjelleklang høres fra døren og forsegler et blygt smil ingen så.

å så fin!

visste ikke at det fantes sånn butikk i Bergen

Tror den har tilhørt ei bestemor som nekter å bli gammel, men allikevell blander sammen navna på alle barnebarna og har kamferdrops i lomma.